English startpage

Startside

Hva vi vil

Nyheter

Miljø og aktivitets-muligheter

Aktivitets-kalender

Søk/skap jobb hos oss

Flytt til oss

Jomfruland Vel

Skåtøy Vel

Tåtøy Vel

Gumøy Vel

Linker

Kontakt oss via epost

 

 

 

Norge i bilder

    
  «Det kanskje bara sker en ändaste gång…»
  Evy Ellingvåg
  Lørdag var det igjen duket for konsert på Skåtøy. Denne gangen med celebre gjester – Lars Klevstrand, Georg (Jojje) Wadenius, Alfred Janson og Arild Andersen fikk til denne kvelden alene også med seg Alf Cranner i sin Tribute to Olle Adolfson. En helt spesiell miks av musikanter som ikke vokser på hvert tre, og konserten solgte seg også helt selv….
 
   
  Det var med spenning vi møtte opp på Lokalet, Olle Adolfsons musikk er de fleste godt kjent med, og med slike musikere til å fortolke…. Og hvilken stemning! Smeller stinn brakke, og musikerne tar salen øyeblikkelig! De åpner med å fortelle oss at «Vinteren har varit alt før lång, och sommarn kommer med jättesprång», og dermed er klimaet satt. Om nysnøen lå som en dundyne over øya, var det vår på Lokalet.

Alf Cranner og Lars Klevstrand var til tider som et litt tilårskomment ektepar, med småkjekling og omsorg for hverandre. Dette laget en god, familiær stemning som smittet oss som tilhørere. I tillegg er disse to herrene så kunnskapsrike om livet og musikken til Olle Adolpson, at en konsert også blir en leksjon, kjente låter får nye rammer å henge i.

Det er en balansegang å skulle gjøre et utvalg i et så rikholdig materiale som Olle Adolfson etterlot seg. Denne kvelden fikk vi høre en god blanding av kjente og ikke fullt så kjente viser, og ikke minst mange historier om hvordan visene var oppstått.

Alf Cranner fortalte oss om Adolfsons samlermani – han samlet på viser og melodonter fra hele Europa, deriblant en låt i 5/8 takt fra Cornwall. 5/8 takt er en fin takt å ro i, og til sommeren skal jeg ro etter «Eva». Olle Adolfson fortalte Cranner om en skotsk dikter som het Robert Burns. Vi er veldig glade for at han gjorde det.

Alfred Jansons trekkspill går utapå det meste i sin avslappede eleganse. Så lekkert, så fransk. Jeg sa det var vår på Lokalet – og til tider var Lokalet en Parisisk fortausrestaurant på Rive Gauche i mai, før Janson stille la seg tilbake og la farge der det skulle ligge farge.

For undertegnede var møtet med Georg Wadenius udelt behagelig. En flott røst, tøff og underfundig på samme tid. Litt Cornelisk og litt Edwallsk, men aller mest Wadeniusk. Jeg vil påstå at hans svensk var lettere å forstå enn Klevstrands – kanskje fordi det er hans morsmål? Og tøff gitar til – eller tøffe gitarer i flertall….vi kunne høre at han har øvd med Blood, Sweat and Tears.

Arild Andersen lå bak med sin vakre kontrabass og sine sikre plasseringer. Han er så trygg som grunnfjellet, og sammen med Janson og Wadenius komponerte de et flygende teppe så sikkert at Widerøe ville hyra dem som piloter. I alle fall kunne sangerne trygt reise ut i publikum med så sikker farkost, samtidig så var for bris og skiftninger.

Kveldens höjdare var allikevel når Andersen hev seg ut i ”Trubbel” sammen med bassen sin. O du glade vansinn. I løpet av 3 minutter sørget Andersen for at de av visepublikummet som enda ikke hadde oppdaget jazzen forsto hvorfor dette er en fantastisk sjanger. Undertegnede har fremdeles krøllete hud på ryggen!

Cranner og Janson i en versjon av «Det gåtfulla folket» som igjen hensatte oss, først til Seinen en vårdag, og så til Åsvika om sommeren gjennom Alf’enes dyktige melodimaleri.

Wadenius tok seg av oss da vi var som mest beveget, og hev oss ut i en «Polka på deppardagen» – i det store og hele var det godt å være publikummer på denne vårdagen i februar. «Nu är det gott att leva!» avsluttet gamle Cranner, og det kjente vi alle sammen. Undertegnede ruslet omsider hjem med «Post Festum» surrende i bakhodet – og ikke vet jeg, men Olle Adolfson kunne ikke være langt unna på lørdag.

«En sångare kan få uppleva hur den från början ensidiga kommunikationen från scenen så småningom övergår, först i aktiv uppmärksamhet hos församlingen, en levande tystnad, till att bli en form av tankfullt samtal mellan publik och artist, ett tyst utbyte av meningar och åsikter, med vågor av ömsesidig uppskattning och tillgivenhet, vandrande mellan estrad och salong, och människor emellan, ibland uppgående till fullständig identifikation. Det är en mycket märklig upplevelse» sitat Olle Adolphson
 
       
 

Tilbake til Nyheter

Tilbake til Startside